En
lenke til NKK's offisielle rasestandard finner du
HER
Rasebeskrivelse
PARSON RUSSELL TERRIER
med kommentarer
gitt i forbindelse med NTK's dommerkonferanse om parson i
1998.
Tekst i rasestandarden
Kommentar
Helhetsinntrykk:
Bruks- og hiterrier. Aktiv og kvikk, bygget for fart og utholdenhet.
Velbalansert og fleksibel. Arr fra jakt tillatt.
Viktige
proporsjoner:
Velbalansert. Kroppslengden en aning lenger enn mankehøyden.
Lengden fra snutespiss til stopp en ening kortere enn fra stopp til
nakkeknøl.
Selv
om rasen har mye av den samme bakgrunnen som dagens foxterrier er
det viktig å skille den fra disse. En Parson russell terrier skal
heller ikke kunne forveksles med dansk-svensk gårdshund,
kromfohrlender eller brasiliansk terrier.
Hode:
Skalle:
Flat, moderat bred, smalner gradvis mot øynene.
Stopp:
Svakt markert.
Nesebrusk:
Sort.
Kjever/tenner:
Kraftige og muskuløse
kjever. Perfekt og jevnt saksebitt. Komplett tannsett.
Øyne:
Øyne:
Mandelformede. Ganske dyptliggende, mørke. Livlig uttrykk.
Ører:
Små, V-formede av moderat tykkelse, henger forover tett inntil
hodet. Øretippen rekker til ytre øyekrok, ørebretten ikke høyere
enn skalletaket.
Hodet
skal ikke være så butt som en borderterriers, men heller ikke
minne om et foxterrierhode. «Snipete» snuteparti sees hos en del
hunder og er uønsket.
Kjevemuskulaturen
skal ikke være så flat som hos en foxterrier. Det er ønskelig med
store, sterke tenner. Vær obs. på smale underkjever og manglende
incisiver (fortenner). Dette er observert i rasen.
Litt
store, lett utstående øyne sees hos en del hunder. Dette gir lett
et dverghundspreg og er ikke ønskelig. Øynene skal heller ikke være
så dyptliggende og små som hos foxterrier. Enkelte dommere
bemerker pigmentmangel rundt øynene. Manglende eller ufullstendig
pigmentering rundt øynene er vanlige dersom pelsen rundt er hvit.
Dette er ingen feil og må ikke straffes på utstilling, i
motsetning til lyse øyne, som er uønsket.
Det
normale er ører av middels størrelse som hos border og tysk
jaktterrier. Ørebretten skal ikke være vesentlig høyere enn
skalletaket, men litt lette ører er å foretrekke fremfor alt for
store og tunge ører. Ørene bæres normalt ikke så forover-rettet
som f.eks. foxterrierens, men de skal heller ikke være rettet for
langt ut på siden. Øreflippen skal ikke være for avrundet.
Hals:
Tørr, muskuløs av god lengde, gradvis bredere mot skuldrene.
Det
er ønskelig med god reisning. Dårlige skuldervinkler og kort hals
sees hos noen hunder. Halsens overlinje bør avsluttes bak
skulderbladkanten, men ikke så utpreget som hos foxterrieren.
Forlemmer:
Helhetsinntrykk:
Kraftige, rette, ikke inn- eller utoverdreide.
Skulder: Lang, skråstilt. Godt tilbakelagt. Jevn overgang
nakke/skulder.
Albue:
Tilliggende, bevegelig.
Poter:
Kompakte, sterke tredeputer. Hverken inn- eller utoverdreide.
Rake
skuldre og lite markert manke sees hos endel hunder.
Korte
overarmer sees ofte.
Albueleddet
skal sees såvidt nedenfor ribbensbuen. Mellomhånden skal være
svakt vinklet, men ikke myk.
Kropp:
Velbalansert, kroppen en aning lenger enn mankehøyden.
Manke:
Tydelig markert
Rygg:
Sterk og rett.
Lend:
Svakt buet.
Bryst:
Moderat dypt. Ikke dypere enn til albuene. Bak skuldrene skal et par
middels store hender kunne nå rundt brystkassen. Ikke tønneformete
ribben.
Kroppslengde
Det essensielle
er at rygg og lend er lange nok til å gi en smidig hund som klarer
jobben sin i trange hi.
Rygg
Hos en del
hunder sees karpelend kombinert med sterkt fallende kryss og lavt
ansatt hale. Det er kun lenden som skal være svakt buet p.g.a.
velutviklet muskulatur, ikke hele ryggen. Krysset skal være såpass
rett at moderat høyt halefestet og de ønskede gode
bakbeinsvinklene er mulig. Enkelte dommere godtar for dårlig
halefeste og vinkler mens andre forlanger ekstreme vinkler og svært
høyt halefeste. «Middels» er stikkordet her.
Bryst
Brystkassen er
et avgjørende anatomisk punkt for en hiterrier. Størrelsen og
formen på denne påvirker sterkt hundens evne til å ta seg fram i
et revehi. Brystkassen hos en «parson» skal være middels flat og
dyp.
Dommeren
bør alltid «spanne» hunden da dette gir en god pekepinn
m.h.t. brystomfanget. Dette punktet forbigåes ofte. Fremgangsmåte;
grip rundt brystkassen med begge hender like bak skuldrene. Løft
forbena såvidt over bakkeplanet mens du gjør dette. Langefingre og
tomler bør nå kunne berøre hverandre dersom du har middels store
mannshender. Brystets dybde skal utgjøre omtrent halvparten av
mankehøyden.
Hale:
Kraftig, rett, moderat høyt ansatt, bæres høyt under bevegelse.
Vanligvis kupert*) i proporsjon til kroppen, gir et godt håndtak.
Halen
har tidligere vært rel. kort kupert (8-10 cm.) På ukuperte hunder
sees det derfor store variasjoner i halens lengde, tykkelse og bæring.
Hittil har dommerne konsentrert seg om å se på halens nedre del og
føring og det gjenstår mye jobb for å få til gode haler.
Hovedvekten bør legges på halefestet. Enkelte linjer har fra
naturens side relativt korte haler.
Baklemmer:
Helhetsinntrykk:
Kraftige, muskuløse, velvinklete.
Knær:
Velvinklete.
Haser:
Lave.
Mellomfot:
Parallelle, gir godt fraspark.
Poter:
Som forpotene.
En del hunder har for grunne lår.
Dårlige knevinkler og høye haser
sees også. Heller ikke ekstreme vinkler er ønskelig.
Bevegelser:
Frie, godt koordinerte, rette sett for- og bakfra.
Bevegelsene
er viktige for en arbeidende hund. De bør være lette (ikke
trippende) og økonomiske med godt pådriv bakfra. De bør ikke være
«showete» og unødvendig energikrevende. Energien brukes på
framdrift, ikke «oppdrift». Alle de vanlige avvikene i bevegelsesmønster
som skyldes anatomiske feil sees. I fronten sees hyppigst uelastiske
eller padlende bevegelser p.g.a. dårlig skulderleie og korte
overarmer. Bak sees hyppigst knappe bevegelser p.g.a. dårlig
vinkling i kne og has samt bevegelsesfeil som følge av kuhasighet.
Hud:
Må være tykk og løs.
Tykk
og elastisk hud er viktig i forbindelse med hundens arbeid.
Pels:
Hårlag:
Naturlig grov, tilliggende og tett, enten ru- eller glatthåret.
Buken og innsiden av lårene behåret.
Farge:
Helt hvit, hvit med
tan, gule eller sorte tegninger eller alle kombinasjoner av disse
fargene, foretrukket på hodet og/eller haleansatsen.
Begrepet
«ru» benyttes i standarden, det ville være mer korrekt å bruke
betegnelsen «stri». Denne varianten minner om pelsen hos f.eks.
strihåret dachs, strihåret vorsther og borderterrier. Den skal
ikke likne en ruhåret foxterrier-pels. Alle pelsvarianter fra
glatthåret via «broken» til ruhåret er like akseptable så lenge
de er grove, tette og tilliggende. Evt. trimming skal ikke være
ekstrem, bare få fram de naturlige konturene.
Tegninger
skal fortrinnsvis begrenses til hode /halefeste. Flekkenes
plassering og størrelse er en kosmetisk detalj og små
kroppsflekker bør ikke tillegges for stor vekt. Det må imidlertid
ikke være tvil om at hunden er hvit med fargede tegninge. Blue
merle er ikke en godkjent farge hos rasen.
Størrelse
og vekt:
Mankehøyde:
Hannhunder:
ideal 36 +/- 2 cm
Tisper: ideal 33
+/- 2 cm
Ettersom
dette er en arbeidende hihund bør størrelsen tillegges relativt
stor vekt. «Spanning» (se kommentarer om bryst) kan gi en god
pekepinn vedr. hundens størrelse. -En hund som lar seg «spanne»
og som forøvrig er harmonisk bygget er sjelden særlig høyere enn
38 cm. De minste hundene har lett for å være noe kortbente, men
finner man virkelig gode hunder i nedre størrelsesskikt bør dette
sees på som positivt.
Feil:
Ethvert avvik
fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig
feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til
rasebeskrivelsen.
Diskvalifiserende
feil: Hunder
som viser tegn til aggressivitet og/eller har fysiske defekter som påvirker
hundens sunnhet skal diskvalifiseres.
OBS
Hannhunder
skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.
*) I henhold til norsk lov er halekupering forbudt.
En lenke til NKK's offisielle rasestandard finner du HER