Ofte stilte spørsmål
 

For deg som lurer på om en parson russell terrier er en rase som passer for deg og dine behov, har vi laget en samling spørsmål og svar vedrørende rasen. 

 

Ta deg gjerne tid til å lese igjennom dette. Får du ikke tilfredsstillende svar kan du jo sende en av oss en e-mail eller ta en telefon.
Disse spørsmålene finner du svar på her:

Parson russell er en rase som er registrert i Kennelklubben. Den skal følge en rasebeskrivelse som bl.a. sier at den skal være høybent. Parson russell terrier er godkjent i alle lands kennelklubber, i USA gikk parson lenge under navnet jack russell. Der hadde noen "anti-parson russell-mennesker" kjøpt rettighetene til navnet "parson russell" for å skape forvirring! Fra mars 2003 heter de parson russell også i USA.

 

Jack russell terrier finnes i en rekke forskjellige varianter som mer eller mindre rettmessig har fått navnet. 

I endel land, først i bl.a. Australia, Irland og Nederland, er rasen anerkjent i Kennelklubben. Fra år 2002 ble jack russellen også anerkjent i alle FCI-land. Alle registrerte jack russells følge en offisiell rasebeskrivelse som bl.a. sier at den skal være lavbent. I I Norge har det vært avholdt såkalte mønstringer der hunder som har tilsvart den offisielle rasestandarden har blitt registrert i Kennelklubben. Disse mønstringene er nå avsluttet og stamboka er lukket. . 

 

Uregistrerte jack russells finnes i nær sagt hele verden. De sees i alle høyder og varianter. Felles for dem alle er at de ikke er registrert i noen kennelklubb og i mange tilfeller ønsker eierne heller ikke det.

 

MER OM FORSKJELLER OG LIKHETER PÅ PARSON OG JACK RUSSELL FINNER DU HER!

Høybent er en betegnelse på raser som har en normal benlengde i forhold til kroppen, det har ikke noe med selve høyden på hunden å gjøre. Eksempler på høybente hunder: Airedaleterrier, foxterrier, borderterrier og parson russell terrier.

 

 

Lavbent er betegnelsen på hunder der bena virker korte i forhold til kroppslengden. Eksempler på lavbeinte hunder: Dachs, Basset, Skotsk terrier og registrerte jack russell terriers. Uregistrerte jack russell terriers sees som allerede nevnt i alle varianter fra ekstremt kortbeint til høybeint.

En glatthåret hund har relativt kort, rett overpels og ofte litt sparsomt med underpels. Den har ikke barter eller "frynser" på bena. Pelsen krever ikke trimming.

 

En strihåret hund har noe lengre pels med litt mer "struktur", men den skal ikke være krøllete. Den har ofte mer underpels enn glatthårede hunder, samt barter og mer behåring også på bena. Denne pelstypen krever trimming 2-4 ganger pr.år.

 

En brokencoated hund er en mellomting av glatt- og strihåret. Den har antydning til barter samt litt tykkere pels over nakke og rygg og på bena, mens sidene som oftest er ganske glatte. Pelsen er noe mer lettrimmet enn en strihårspels.

Ja! de kan og bør blandes fra tid til annen for å beholde en god pelsstruktur. Alle varianter er likeverdige i følge standarden, men man ser oftest broken og strihårede på utstillinger.

Ja, de røyter. De korthårede røyter tilsynelatende mest, ettersom de ikke får pelsen trimmet slik som de strihårede og "broken". Røytingen forekommer mer eller mindre hele året, men mest vår og høst. Noen av "klipperasene" sies å være "allergivennlige". Dette gjelder dessverre ikke parson  eller jack russell terrier. De er som hunder flest på det punktet.

Nei! De fleste som har hatt hund(er) før sier at "dette var noe annet"! "Har aldri hatt en så livlig, frampå og krevende valp før. Den er høyt og lavt, er full av påfunn og har en utrolig kroppsbeherskelse ". "Den morsomste hunden jeg har hatt, men en utfordring!!"

Er du førstegangs hundeeier må du være veldig innstilt på et aktivt og utfordrende hundehold, særlig om du velger en hannhund!

Dette er i utgangspunktet en hund som skal gå alene ned i et mørkt hi for å møte en ukjent motstander. Det er derfor generelt hunder med stort mot. De er som alle andre hunder ikke klar over sin egen størrelse. De som er dominante går på med stort mot, selv om motstanderen veier 5 ganger så mye. Her er det den "psykiske" størrelsen som teller!

Som terriere generelt trenger en parson en fast og konsekvent, men vennlig oppdragelse for å utvikle seg på beste måte. De har mange synspunkter på hvordan ting skal være og innretter seg etter eget forgodtbefinnende dersom ikke du setter grensene for den. 

Parson russells er stort sett ikke lette å vippe av pinnen i det hele tatt, men de kan selvfølgelig ha sine perioder i oppveksten da en stubbe, plastpose osv. kan være skummel...

Det er en viss forskjell på kjønnene, men ikke noe annerledes enn i andre raser. Noen foretrekker hannhund ettersom de er generelt jevnere i humøret enn tisper, mens andre synes tispene utvikler mer personlighet ettersom de svinger mer i humøret i takt med hvor de befinner seg i løpetidssyklusen. Generelt er nok hannhundene en større utfordring enn en tispe, ettersom de har lettere for å "diskutere" lederforholdet i flokken. En dominant hannhund kan komme opp i problemer i forhold til andre store hannhunder, de er jo tross alt fysisk små selv om de er store i psyken... 

Endel parson russells går bra sammen med de fleste andre hunder, men slett ikke alle. Mye avhenger av sjansen til positiv sosialisering de første månedene, men du kan uansett ikke forvente at din parson elsker alle andre hunder. 

Ja, på tross av at de aller fleste er familiehunder ligger det masse jaktlyst i rasen. Det er nettopp pga. behovet for en god hihund til bruk på revejakt at rasen ble framavlet, og det er pga. sine gode jaktegenskaper at rasen har "overlevd" i mer enn 100 år etter opphavsmannens død. Dette til tross for at parson russell terrieren ikke ble anerkjent som rase i Kennelklubben før i 1990. Oppdretterne her i landet er opptatt av å bevare jaktegenskapene og tester både avlshunder og avkom på jaktprøver. Parson russell er en tallmessig liten rase i Norge, men er den terrierrasen der størst andel av hundene er testet med hensyn til jaktegenskaper på rev. 

Det er altså som hihund at rasen er framavlet og de brukes med fordel på revejakt. De er ofte svært allsidige som jakthunder, og i tillegg til rev, grevling og mink, er det  skutt både villsvin, elg, rådyr og hjort for parson russells. Det finnes selvsagt spesialiserte raser for flere av disse artene, men det er i alle fall ingen tvil om at rasen er allsidig. Foruten hijakt er det særlig som kortdrivende/støtende hund på hjortejakt at rasen har vist seg egnet. Hundene takler godt det krevende terrenget hjorten ofte lever i og de presser ikke hjorten for hardt. De jager heller ikke i særlig lang tid før de venner tilbake til eieren.

Rasen trives absolutt best, og er lettest å ha med å gjøre, dersom de får jevnlig utløp for sin energi. Planlegger du bare et par turer rundt kvartalet pr. dag er ikke dette rasen for deg! De bør iallefall få en skikkelig tur pr. dag samt litt hjernetrim, for å være behagelige som familiehunder. Selvfølgelig overlever de uten den faste turen en regnværsdag i ny og ne, men dette bør være unntaksvis. 

En parson er svært utholdende i forhold til størrelsen og du skal være i mer enn normalt god form for å slite ut hunden på fotturer. De kan fint være med på sykkelturer også, men de er litt for små for å kunne trave ved siden av sykkelen når du sykler i normalt tempo. Sykling som intervalltrening, der du veksler mellom rolig tempo og korte "sprinter" fungerer bra, og hunden synes som oftest det er gøy å strekke ut skikkelig innimellom.  

Det kommer helt an på hvor god jobb du har gjort med innkallingstrening fra valpestadiet. Det avhenger også av hvor mye spennende vilt som finnes i det området du ferdes i. Generelt bør man være forberedt på at hunden kan ta opp ferske dyrespor og forfølge dem et stykke før de vender tilbake til stien der du går. Dette gjør seg særlig gjeldende dersom du har mer enn en hund. Enkeltvis har de gjerne en mindre radius dersom du ikke oppmuntrer til noe annet. Du bør kjenne området der du slipper hunden, både for å beskytte hunden fra f.eks. biler og for å beskytte evt.sårbare dyr som befinner seg i området. F.eks. er sauer og parson russells ofte ingen god kombinasjon! 

Det avhenger mye av hva du gjør den til og hvordan hvert familiemedlem oppfører seg i forhold til hunden. Den vil uansett alltid ha en person den knytter seg ekstra mye til og hører sjelden like mye på alle familiemedlemmene. Den finner fort ut hvem som er konsekvente og hvem som lar seg overtale til hva som helst bare man skrur på sjarmen...

Som hos andre raser avhenger dette veldig mye av foreldrene. Er foreldrene i stand til å styre både hunder og unger liker de fleste parson å omgås med barn, men de lar ikke et barn herje og kommandere som de vil. De er tross alt ikke så store og barn kan være hardhente i sin lek. Terriere har jo også nok av "jakt og kamplyst" og dersom leken blir for voldsom og oppglødd kan det nok gå litt "over styr". Rolig lek , kunster o.s.v anbefales.

Dersom hunden får den mosjon og stimulering de trenger forøvrig, spiller ikke størrelsen på boligen noen rolle. Men, dersom man har naboer tett inntil seg, er man selvsagt ennå mer avhengig av en god oppdragelse, tilvending til å kunne være trygg alene osv. 

De kan som oftest bo sammen med katter dersom de vennes til det fra valpestadiet. Allikevel synes de ofte det er morsomt å jage andre katter som ikke "tilhører huset". Mindre dyr må som en regel være sikkert "inneburet" og ikke overlates alene sammen med hunden.

     

Sammen med andre raser går de ofte bra, det kan være verre med andre parson eller "likesinnede" terriere av samme kjønn. Her er det ikke snakk om flegmatiske hunder, tvert imot har de en hel del temperament. Ønsker du en hund som kan tusle løs overalt og som tar imot alle fremmede hunder med åpent sinn, bør du kanskje vurdere en annen rase. Det er svært viktig med sosialisering og gode erfaringer fra valpestadiet, slik at hunden får muligheten til å utvikle trygghet og et godt hundespråk. 

Som oftest liker de godt å kjøre bil, for da får de være med på det som skjer. Det er nemmelig det aller viktigste, å være med i tykt og tynt. Husk at valpen bør kjøre jevnlig for å unngå bilsyke. Det er ikke vanlig hos parson, men det forekommer.

Parson er ikke typiske gneldrehunder som bjeffer bare for moro skyld. Situasjoner der de ofte bjeffer er f.eks. når det ringer på døra eller når andre hunder passerer forbi "dens" eiendom. Noen kan også bjeffe for å oppnå noe, f.eks. når de forsøker å invitere deg eller andre hunder til lek.

En parson er stort sett lærevillig og lettlært, mange har gått ut som "valpekursets stjerneelev"! MEN, de utfører dine ønsker i stor grad fordi treningen er positiv og "inntektsbringende" i form av ros og godbiter, ikke nødvendigvis bare for å tilfredsstille deg. De skal jo være temmelig selvstendige. De kan godt være temmelig sta innimellom og korttidsminnet kan være litt dårlig til tider...  

Mange parson går svært godt i agility. Denne aktiviteten er ganske selvmotiverende ettersom fysisk utfoldelse og spenning passer rasen godt. Man kjøper ikke en parson for å satse seriøst på lydighet, men det kan være artig å se hvor langt man kommer med en så utradisjonell rase. Ofte lærer de øvelsene fort, men når "finpussingen" begynner skorter det på motivasjonen.

Stort sett er det smarte hunder som finner på mye av seg selv og som det er fascinerende å ha, men vent deg ikke et usynlig lite tilskudd til familien. De liker å være midtpunktet!

 

       

Det er ikke rapportert om mange arvelige sykdomstilfeller på rasen, men enkelttilfeller kan selvfølgelig dukke opp her som hos alle raser. Det er lite skjelettproblemer, som man oftere ser på større og tyngre raser. Hudproblemer er rasen også temmelig forskånet fra så langt og det er heller ikke rapportert om øyelidelser. Det er ikke satt igang noen bekjempelsesprogrammer i Norden.

Det er selvsagt flott om du har anledning til å treffe noen hunder og eiere. Da får du best inntrykk av hvordan rasen er. I tillegg til oppdretterne er det viktig å snakke med "vanlige" hundeeiere. Som oppdretter hører man jo alltid til blandt de allerede "frelste" og man "ser" kanskje ikke det som vanlige eiere oppfatter som et problem. Forsøk å finne ut hvor og når rasen deltar på utstillinger, og hils på så mange hunder og eiere som mulig. 

Det finnes ingen "store" oppdrettere i Norge som lever av å selge valper. Alle har det som en livsstil og hobby, der valpesalget er en nødvendig (og heldigvis oftest hyggelig) konsekvens av oppdrettet. Du kan derfor ikke regne med å kunne besøke "kennelen" for å se rasen når det måtte passe deg, men dersom du har gjort grundig forarbeid og tror at denne rasen virkelig kan være noe for deg, er det klart du får se og hilse på hunder hos en oppdretter også!

 

Det aller beste stedet du kan dra for å se mange parson russells samlet på et bretter er den årlige

Parson-Weekenden! Se annet sted på siden...